Being White in pluralist proximity Concerning postcolonial art, education and research in Scandinavia
Studien utforsker feltene kunst, utdanning og forskning gjennom en diffraksjonsprosess inspirert av Karen Barads teori om agentrealisme. I stedet for å innta en mer tradisjonell posisjon som den nøytrale observatøren eller vitenskapskvinne, eller den subjektive kunstneren, analyseres rasistiske hendelser der hvit identitet er destabilisert og utfordret.
Helen Karen Eriksen
Ph.d.-kandidat
Helen Karen Eriksen disputerer med ph.d.-avhandlingen Being White in pluralist proximity Concerning postcolonial art, education and research in Scandinavia 26. september 2023.
Slik oppsummerer kandidaten avhandlingen
Denne studien utforsker paradokset i hvordan flertallet av skandinaver ved første øyekast fordømmer rasisme samtidig som de forsoner seg med det faktum at den eksisterer. Analysen beskriver og analyserer hvordan rasisme utspiller seg i uformelle og institusjonelle omgivelser til tross for velmenende intensjoner om inkludering og avledning fra det rasiserte flertallet. Den diskuterer postkoloniale og kritiske raseteorier og streben mot dekolonialitet som en kollektiv praksis som til syvende og sist er bundet til individuelle handlinger og atferd.
Studien utforsker feltene kunst, utdanning og forskning gjennom en diffraksjonsprosess inspirert av Karen Barads teori om agentrealisme. I stedet for å innta en mer tradisjonell posisjon som den nøytrale observatøren eller vitenskapskvinne, eller den subjektive kunstneren, analyseres rasistiske hendelser der hvit identitet er destabilisert og utfordret.
Oppgaven betraktes som en avkoloniserende praksis, da den forhåpentligvis er et inngrep i den konteksten den forskes på, veiledes og publiseres i. Selve formen til den avsluttende oppgaven kan sees på som en insistering på retten til å stille spørsmål ved det Biggs og Büchler (2010) identifiserer som svært ulik formidlingspraksis i de kunstneriske og akademiske miljøer. Det er en avhandling som buler i alle retninger.
I sin kunstnerpraksis med Tenthaus-kollektivet, identifiserer Eriksen hvordan individet arrangerer objekter i det som beskrives som «mikrobevegelser». Disse peker på forskjellige estetiske preferanser som ikke er gjennomtenkt og oppfattes som naturlig. Når disse forskjellene kommer til syne fører dette til dialog som utfordrer ideen om kunstneren som autonom eller eksepsjonell, og det som ansees å være verdifulle meninger.
To konsepter dukker opp fra studien i samarbeid med Solmaz Collective, Zahra Bayati og Gry Ulrichsen:
Et «trygt etisk rom» der tilsynelatende uforsvarlige kunst- og vitenskapsfelt bruker etiske normer og protokoller for å ekskludere rasiserte stemmer fra inkludering i feltet.
Og «pluralistisk nærhet», kjent som prosessen der individer med ulik rase bakgrunn åpner de tilsynelatende faste rasekategoriene for å utforske stereotypier.