Gå til hovedinnhold

Du er nå på UiAs gamle nettsider. Informasjonen du finner her kan være utdatert.

Her finner du våre nye nettsider

0
Hopp til hovedinnhold

Det går mot historisk valgseier for Sinn Fein

Det nasjonalistisk-katolske partiet Sinn Fein ligger for første gang an til å bli det største partiet under valget i Nord-Irland 5. mai.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bilde av kronikkforfatter Erik Mustad
Førstelektor Erik Mustad tror Sinn Féin blir det største partiet i Nord Irland i årets valg til det nordirske parlamentet Stormont. Her på plass i Belfast foran en valgplakat av partiets førstekandidat Michelle O’Neill.

Dette er en kronikk som først ble publisert i VG 5. mai. 

 

Det er første gang i Nord-Irlands hundre år lange historie at et nasjonalistisk parti kan bli størst. Hvis Sinn Fein vinner valget, betyr det at Nord-Irland tar enda et skritt nærmere en forening med Irland. Et gjenforenet Irland er stadig Sinn Feins hovedmål.

Meningsmålingene har vært entydige og gått i Sinn Feins favør siden årsskiftet. 

Historisk er Sinn Fein sett på som den politiske delen av den Irske republikanske hær (IRA).  IRAs ønske om irsk gjenforening ved bruk av våpen gjorde at Sinn Fein ikke ble anerkjent som et stuerent parti. Under den tretti år lange konflikten The Troubles (1968-1998) var begges mål å få britene ut av Nord-Irland. 

Men gjennom fredsprosessen, og spesielt etter at IRA ble offisielt nedlagt i 2005, har Sinn Fein ønsket å oppnå målet om gjenforening med Irland gjennom politikk. Partiet tok avstand fra vold og terror. Partiets to ledere, Martin McGuinness og Gerry Adams, bygde SF opp til å bli det største partiet på nasjonalistisk-katolsk side. 

Nord-Irland ble opprettet i 1921 som en protestantisk stat og har gjennomgående vært styrt av partier som representerer de unionistiske protestantene. Unionistene har alltid styrt Nord-Irland med hard hånd og ved hjelp av den britiske regjeringen, hæren og spesialstyrker. Nasjonalistene har gjennom lange perioder blitt systematisk diskriminert og tilsidesatt.  

I løpet av det siste året er den partipolitiske situasjonen snudd helt om. Gjennom våren har Sinn Fein hatt en ledelse på opp til 9 prosent på målingene. De siste målingene opp mot valgdagen har gitt partiet en oppslutning på 26 prosent. Til sammenligning ligger det største unionistisk-protestantiske partiet, Det demokratiske unionistpartiet (DUP), på 19 prosent.

DUP har vært Nord-Irlands største parti siden 2003. Siden den gang har unionistene samlet seg rundt dette partiet. På de siste målingene har derimot velgere som fortsatt vil være i union med Storbritannia spredt seg på tre unionistpartier. Dermed har DUP mistet oppslutning. 

I 2008, da de politiske selvstyreinstitusjonene ble innsatt, var Sinn Feins McGuinness viseførsteminister i Nord-Irlands provinsregjering. Det var den gang et historisk øyeblikk både for partiet og for Nord-Irland. Historisk kan også årets valg bli. Hvis meningsmålingene slår til, vil Sinn Fein bli valgvinner.

Det er verdt å minne om at Sinn Fein ikke har økt sin oppslutning betydelig siden forrige valg i 2017. Det er DUP som har tapt terreng fordi unionistene nå sprer seg på flere partier.  Mellompartiet – Alliansepartiet – har også økt oppslutning.

Valget blir dermed avgjort hovedsakelig av to forhold. Det ene er hvordan unionistene stemmer. Samler unionistene seg om DUP eller sprer de seg på flere partier, inkludert Alliansepartiet? Dersom de samler seg, hindrer de at Sinn Fein blir størst. 

Det andre forholdet som er avgjørende er fremmøte. I 2017 var valgoppslutningen på 65 prosent. DUP taper på lav valgdeltagelse. Sinn Fein taper hvis unionistene samler seg om DUP, men vinner hvis unionistene sprer stemmene på flere partier, inkludert Alliansepartiet. 

Uansett blir det vanskelig for DUP å ta igjen den ledelsen Sinn Fein har hatt på meningsmålingene. For DUP er selv skyld i at partiet har lavere oppslutning. Flere lederskifter i fjor skapte kaos i partiet. DUP er beskyldt for dårlig samarbeid med Sinn Fein i provinsregjeringen. Det ryktes også at DUP ikke er villig til å samarbeide med Sinn Fein hvis Sinn Fein skulle bli største parti under årets valg.

Og i mars trakk DUPs førsteminister Paul Given seg på grunn av Nord-Irland-protokollen. DUPs gjentatte feilberegninger i brexit-spørsmålet bidro i stor grad til at EUs yttergrense nå går i Irskesjøen. 

Dermed kom opprettelsen av Nord-Irland-protokollen, et dokument partiet nå vil slette fra britenes brexit-avtale. Den gjør også at Nord-Irland blir annerledes behandlet enn de tre andre nasjonene – England, Skottland og Wales – i den britiske unionen. Det er prinsipielt mot unionistenes ønsker, og spesielt DUPs. 

Disse feilstegene fører unionister over på andre unionistpartier og på Alliansepartiet. Dette er bakgrunnen for at Sinn Fein har vunnet frem og blitt det største partiet på meningsmålingene.

Hva blir konsekvensene av at Sinn Fein blir størst? I praktisk politikk blir det ingen endringer bortsett fra at Sinn Fein kan utnevne førsteministeren. Langfredagsavtalen legger nemlig opp til gjensidig avhengighet mellom de to største partiene. De må styre sammen i en obligatorisk koalisjon. 

Trekker det ene partiet seg, faller de politiske institusjonene sammen. Denne gjensidige avhengigheten gjør det vanskelig å styre, men hindrer at den ene parten overkjører den andre. 

Men det er av stor symbolsk betydning at Sinn Fein blir størst. Ved et slikt utfall kan partiet presse på for en folkeavstemning om Nord-Irlands stilling i den britiske unionen. Med Sinn Fein som største parti, kan veien mot gjenforening med Irland være flere steg kortere. 

Valget står om Nord-Irlands fremtid. Om Nord-Irland skal forbli i den britiske unionen eller søke gjenforening med Irland. Det står om økte levekostnader for folk flest, om økonomien etter Brexit og om Nord-Irland-protokollen. Skal Nord-Irland som den eneste nasjonen i Storbritannia forbli i EUs tollunion etter Brexit? 

Når Sinn Fein blir størst i Nord-Irland, er det ikke bare et tegn på at den politiske vinden er i ferd med å snu. Det er også et tegn på at folk fortere enn tidligere antatt kan endre oppfatning i spørsmålet om fortsatt union med Storbritannia eller et forenet Irland. 

Og absolutt fortere enn de styringsvante unionistene liker.