Hvorfor er det ingen som spør forskerne om bruk av skjermer i skolen?

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 25. mai. 

Skrevet av: 

Cathrine E. Tømte - Universitetet i Agder
Cathrine Pedersen - Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu)
Frida F. Vennerød-Diesen - Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu)

«Vi trenger mer dokumentasjon og forskning på bruk av digitale enheter i skolen!» 

Utsagnet er nærmest blitt et mantra i den stadig voksende gruppen av foresatte som bekymrer seg over hvordan digitale enheter som Ipads og Chromebooks benyttes i skolen. 

Særlig når det gjelder de yngste barna, er bekymringen blitt så stor at over 17.000 medlemmer engasjerer seg i en offentlig Facebook-gruppe. Myndighetene nedsetter nå en egen arbeidsgruppe som skal utrede forholdet mellom skjerm, skole og barn.

Et tips til journalister og ikke minst politikere er å spørre forskere om hva vi foreløpig vet om bruk av digitale enheter i skolen. Det har vært forsket på temaet i årevis, i mange land, fra ulike fagdisipliner og med ulike vitenskapelige metoder. 

Det er endatil blitt laget forskningsoppsummeringer, som er sammenstillinger av annen forskning, for å hente ut funn på tvers av enkeltstående studier.

Forsket i Asker

For egen del har vi forsket på og sammen med Asker kommune i seks år. 

I denne perioden har elevene hatt tilgang til hver sin digitale enhet i skolen. Det har vært et omfattende omstillingsarbeid for skoleeier, rektorer, skoler og lærere. 

Det pedagogiske målet om å få til hensiktsmessig pedagogisk bruk av disse digitale enhetene er ennå ikke nådd fullt ut. Det tar tid å justere kursen rent pedagogisk for den enkelte lærer og skole. Likevel har det skjedd en hel del. 

Vi ser for eksempel at skolene og lærerne beveger seg i retning av mer elevaktiv undervisning. Samtidig er det fortsatt behov for både papirbaserte lærebøker og digitale ressurser for å sikre variert og tilpasset undervisning.

Lærerne må se merverdien

Skoleeier gjør sitt for å få til dette systematiske, pedagogiske utviklingsarbeidet. Men endringen må også komme fra lærerne selv. Lærerne må ganske enkelt se merverdien av å ta i bruk de digitale ressursene som er tilgjengelige. 

Denne merverdien varierer både mellom fag og trinn. I slike sammenhenger blir profesjonsfellesskapet viktig. Da kan kolleger vise vei og samarbeide om å utvikle gode og varierte undervisningsopplegg der elevene aktiviseres i eget læringsarbeid. 

I tillegg kan mer formaliserte videreutdanningsløp være til hjelp. 

Våre funn peker i retning av at lærere med lang erfaring i å undervise med både analoge og digitale ressurser bruker Chromebooks mer målrettet og avgrenset, noe som i praksis gir mindre skjermtid. 

Denne varierte undervisningen blir vanskelig å gjennomføre dersom stram kommuneøkonomi medfører at fysiske bøker fases ut til fordel for digitale læreverk.

Endring gjennom dialog og involvering

I faglitteraturen omtales slike endringsprosesser ofte som top-down og bottom-up initiative. Begge prosessene er viktige for å få til endring, gjennom å skape dialog og involvering. 

Våre funn avdekker imidlertid at selv om skoleeier har vært aktiv med både å tilrettelegge for kompetanseutvikling og utvikle digitale ressurser til bruk i dette arbeidet, er det blitt mindre tid og rom lokalt ved skolene. 

Pandemi og innføring av nye læreplaner kan ha virket inn på denne prosessen. Samtidig vet vi også at endringsarbeid tar tid.

Møte foresatte tidlig 

Da Chromebooks først ble implementert i kommunen, ble det organisert flere møter med foreldrenes arbeidsutvalg (FAU). 

Målet var å informere foresatte både om den praktiske innføringen av Chromebooks og om hvorvidt funn fra forskningen kunne si noe om hvorvidt en-til-en dekning av digitale enheter i skolen bidro til mer og bedre læring. 

I slike møter deltok også vi i forskerteamet – både for å forklare mer om selve studien og for å svare på spørsmål.

En slik dialog var meningsfull. Viktige avklaringer om forventninger til skjermtid for de yngste, bruk av digitale læringsressurser og personvern ble identifisert og diskutert. 

Et viktig funn handler dermed om betydningen av å involvere foresatte så tidlig som mulig når det er snakk om å innføre én-til-én-dekning i skolen. 

Samtidig endrer både bruken av dingser og hvem som er i foreldregruppen seg fra år til år. Det betyr at det er viktig å ivareta denne involveringen av foreldre også utover i prosessen.

Understøtte pedagogiske prosesser

Forrige høst publiserte forskere fra flere norske læresteder en sammenstilling av tidligere forskning i den såkalte GrunnDig-rapporten. 

Både våre egne funn og GrunnDig-rapporten peker på et viktig poeng: Det er ikke dingsene i seg selv som gir læring, men hvordan læreren gjør seg nytte av dem rent pedagogisk sammen med elevene. 

Dermed er vi tilbake til start: Det er lite meningsfullt å skulle studere effekten av digitale enheter i klasserommet. Det er hvordan disse benyttes rent pedagogisk av læreren, som er sentralt.

Hvis de digitale enhetene kan understøtte pedagogiske prosesser der både lærere og elever er aktive, begynner det å ligne noe. 

Da kan elevene eksponeres for større variasjon i undervisningen. De kan jobbe individuelt og som gruppe, digitalt og analogt, på dingsene og på papir. 

Kompetanseheving

En slik tilnærming er ikke gitt. Det som funker for matematikklæreren på barnetrinnet, gjør ikke nødvendigvis det for fransklæreren på ungdomstrinnet. Her spiller også fagdidaktiske hensyn inn. 

Dermed gir det like lite mening å skulle fremme en felles pedagogisk metode om elevaktiv undervisning for alle lærere, som å si at de digitale dingsene skal brukes på én og samme måte. 

I stedet må vi ha tillit til at lærerne selv evner å gjøre hensiktsmessig bruk av de ulike pedagogiske ressursene.

For å komme dit handler det altså om at lærerne får delta i relevante kompetansehevingstiltak. 

Barna trenger begge deler

Frem til nå har satsingen på digital kompetanse i lærerkollegiet vært altfor fragmentert og lite vektlagt. 

Vi mener derfor det gir lite mening å skulle undersøke såkalt skjermtid isolert. Snarere bør myndigheter og skoleeiere systematisere og støtte lærere i eget pedagogisk utviklingsarbeid. 

Økt digital kompetanse bidrar til at lærere blir enda bedre til å utnytte de pedagogiske mulighetene som er tilgjengelige via skjermen – i tillegg til bok, blyant og papir. 

Og bare så det er sagt: Barna trenger begge deler.