Colletts kafè - Ida Marie Høeg

Førstkommende tirsdag er det Ida Marie Høeg, professor i religionssosiologi, som gjester Colletts Kafé. 

 - Jeg forsker på livet etter døden. Hvordan død erfares og ritualiseres. Jeg utforsker etablerte og nye ritualer som kommer etter brå og uventet død, men også den døden som følge av alderdom. Jeg er opptatt av fellesskapene de kollektive ritualene skaper og hvordan de endrer seg i vårt samfunn hvor få tilhører andre fellesskap enn nærmeste familie og venner. Jeg lurer på om sorgritualet har blitt vårt nye fellesskap.

Sorg kan skape fellesskap 

- Vi ser at oppslutningen om trossamfunn, livssamfunn og medlemskap i politiske partier går nedover. Vi har heller ikke den lokale tilknytningen som før og vi bytter oftere jobb. Jeg har sett at på tross av disse endringene, så oppstår det spontane og planlagte utvidede fellesskap rundt død og sorg. Vi så det da Norge ble rammet av terror, vi ser det ved brå og uventet død, og når prominente personer og kongelige dør. Vi har også høy oppslutning om offentlige begravelser i det norske samfunnet. Men vi ser også at det er en økende privatisering av død. Færre har åpne begravelser og minnesamvær og færre annonserer dødsfallet. 

Videre forklarer hun at når disse fellesskapene rundt død ikke lenger er der, så blir individet mer sårbart og får ikke muligheten til å dele en felles sårbarhet som menneske. De etterlatte får ikke den støtten og tilhørigheten som de trenger når de opplever å miste en kjær. 

Nye måter å ritualisere på

- Jeg har studert nye måter å ritualisere død på. I tilfeller hvor brå og uventet død oppstår, så samles barn og unge til begravelse, spontanaltre dukker opp utenfor den avdødes hjem, skole og arbeidsplasser arrangerer minnestunder. Dette er et nytt fenomen i Norge. Kirken endrer sine etablerte ritualer for å favne bredt og kunne inkludere. Vanlige mennesker som tidligere ikke anså at de hadde rituell kompetanse, komponerer ritualer. I tillegg til de fysiske møtene mellom sørgende har det også vært en eksplosiv vekst i virtuelle sorgritualer på sosiale medier. Mange kunne kanskje tenke seg at den virtuelle kollektive sorgen skulle ta over for de fysiske møtene, dette er ikke tilfellet. Det er kommet i tillegg til det andre, det har blitt et mangfold av ulike måter å virtuelt og fysisk ritualisere død. Forskning jeg har gjort på de rituelle svarene på 22. juli, skoleritualer og minnehandlinger på gravlunden viser bred oppslutning. Både de som kjente og de som ikke kjente den etterlatte deltok. Det norske samfunnet mangler fellesarenaer. 

Videre forteller hun at disse kollektive ritualene ser ut til å fylle et tomrom. De makter å samle folk på tvers av tro, religion, klasse, etnisitet og politisk overbevisning.  

 Mye forandring på kort tid

- Hvordan vi gravlegger våre døde har forandret seg mye på kort tid. Gravlundene har fått nye utforminger, ulike religiøse grupper setter sine preg på dem, og en trenger heller ikke lenger å bli gravlagt på en gravplass. Jeg har studert den nye gravferdsformen askespredning, og hvilken religiøs og sosial betydning stedet og ritualet uttrykker. Her ser vi at privatiseringen av død slår inn. Begravelsesritualets åpne og inkluderende preg står i kontrast til askespredningen som bare samler de nærmeste og bare de vet hvor asken har blitt spredt. Den norske kirke har ikke vist noen interesse for dette ritualet. Her som for mange av de andre nye ritualene er det vanlige mennesker som er de rituelle ekspertene. Det vil ikke si at religiøsiteten har forsvunnet, men at man uttrykker andre former for tro enn Den norske kirkes teologi. 

Hun meddeler at hvordan vi ‘handler’ religion i møte med døden forteller mye om religiøse forestillinger knyttet til etterlivet og kontakt med de døde. Skal en utforske religion i det norske samfunnet, er det nødvendig å utforske nordmenns møte med døden. Livet etter døden sier mye om individualiseringen av religion i det norske samfunnet.

 Håper å se deg på Colletts Kafé!

Tekst og foto: Live Brautaset