Digitalt utenforskap utfordrer velferden

Digitaliseringen innebærer at flere tjenester innenfor det offentlige krever større grad av selvbetjening, det vil si at vi må inn i en digital løsning og utføre oppgaver. I forskningsprosjektet «Infrastructures for partially digital citizens: Supporting informal welfare work in the digitized state» tar forskerne for seg det de kaller «digitalt utsatte borgere» - innbyggere som ikke klarer å ta i bruk de digitale selvbetjeningsløsningene, og dermed strever med å få tilgang til velferdstjenester de har rett til og behov for.

Undersøker digitale helsetjenester

UiA deltar i prosjektet sammen med flere nordiske land, som skal undersøke den kontakten disse innbyggerne har med tre velferdssektorer: sosialsektoren (Danmark), utdanningssektoren (Sverige) og helsesektoren (Norge). UiAs bidrag ledes av Margunn Aanestad, professor ved Institutt for informasjonssystemer og leder ved Senter for e-Helse. Hun sier digitaliseringen innebærer at mange innbyggere ikke har tilgang til nødvendige tjenester.

Margunn Aanestad er professor ved Institutt for informasjonssystemer og leder for Senter for e-helse ved UiA.

– Det er en ønsket politikk og vanlig praksis at flere tjenester digitaliseres, for eksempel ved økt brukt av digitale helsetjenester i hjemmet. Men hva med dem som har problemer med å bruke disse tjenestene? Den problemstillingen har nå blitt særlig aktualisert under covid-19, hvor mange eldre har hatt problemer med å logge seg inn og bestille vaksine. Dette er også problematisk for arbeidsinnvandrere, som mangler bank-ID. Her ser vi at digitaliseringen skaper en eksklusjon som ikke var der før, sier Aanestad.

Avhengig av uformelt hjelpeapparat

I mangel på bistand fra det offentlige, blir brukeren avhengig av uformelle hjelpestrukturer rundt seg, ifølge Aanestad. Forskerne skal gjøre et kartleggingsarbeid og danne seg et tydeligere bilde av hva som skjer når pasienter møter digitale barrierer. Begrepet «delvis digitale innbyggere» kan benyttes om for eksempel både innvandrere og eldre mennesker. Mens den første gruppen møter hindre i sin deltakelse på grunn av kulturelle, språklige eller samfunnsmessige forhold, er utfordringene hos de eldre i større grad knyttet til forståelse og bruk av teknologien.

En av forskerne i prosjektet er ph.d. Katherine Brown, som undersøker det uformelle hjelpesystemet som oppstår rundt pasientene når de ikke klarer å benytte seg av selvbetjeningsløsninger. Hun ser også nærmere på hvem de «delvis digitale innbyggerne» er, og om digitalt utenforskap sammenfaller med andre typer eksklusjon. Hun vil også undersøke hva slags «hull» i helsetjenestene som oppstår for disse innbyggerne, og hva som kan forenkle situasjonen for pårørende, hjelpesystemet, pasienten og helsesystemet. 

Behov for kompetanseheving

I tillegg til å kartlegge og beskrive situasjonen slik den er i dag, er målet med prosjektet å foreslå tiltak for å møte utfordringene.

– Slik vi ser det, er det tre veier å gå: 1) øke befolkningens kompetanse gjennom å satse på opplæring, 2) designe løsningen slik at den blir lett å bruke og øke oppmerksomhet rundt tilgjengelige teknologier og 3) øke bevissthet om hvem brukeren er. I mange løsninger er brukeren tenkt som den voksne kompetente personen, men i virkeligheten kan brukeren ofte være omgitt av et omsorgskollektiv med hjelpere som barn, en nabo og liknende. Det krever ofte større differensiering i løsningen, for eksempel ved at det legges til rette for at disse hjelperne kan få ulike grader av innsyn i helseopplysninger, sier Aanestad.

– Løsninger som kun passer for visse befolkningsgrupper er med på å skape større ulikhet i samfunnet, og det er et demokratisk problem at ikke alle har lik tilgang til noe så viktig som helsetjenester. Forskningen vil gi innsikt som er viktig for både politisk styring og teknologisk utvikling av helsetjenestene.

Prosjektet er finansiert av Nordforsk, som ligger under Nordisk Råd, og beskrives nærmere på Nordforsk sin hjemmeside.