Samarbeid i kommunen og mellomlederens betydning
Alle vet at kommunene samarbeider, men vet vi hvordan de samarbeider? Før nå har vi vist lite om hvordan den største delen av kommunesektoren på enhetsnivå forholder seg til dette.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Norske kommuner er helt sentrale i den norske velferdsstatens tjenesteutøvelse. Og utviklingen her de siste tiårene har vært nærmest ensrettet: kommunene blir tillagt flere og flere oppgaver, og større ansvar for tjenestene de skal gi sine innbyggere. Under et slikt press har det blitt mer vanlig med ulike former for samarbeid for å håndtere nye problemstillinger.
Forsker Are Vegard Haug ved Senter for anvendt kommunalforskning (SAKOM) har nylig utgitt forskningsartikkelen "Collaborative Management in Norwegian Municipalities: Do Middle Managers Make a Difference?". Selv om det har blitt gjennomført mye forskning på kommunalt samarbeid tidligere, oppdaget Haug at det er veldig lite kunnskap om hvor mye og hvordan de kommunale enhetene samarbeider. Disse enhetene – skoler, sykehjem, kulturinstitusjoner, barnehager, barnevern, tekniske tjenester, osv. – er de som leverer de faktiske tjenestene til innbyggerne, og utgjør den største delen av kommunal sektor.
Variasjon mellom sektorene, mellomledere er fellesnevneren
Haug stilte seg spørsmålene om hvor mye samarbeid det er på enhetsnivå, om det varierer mellom sektorer, hvordan en eventuell variasjon kan forklares, og til slutt om mellomlederne – rektorene, sykehjemslederne, m.m. – har noen påvirkning på hvordan det samarbeides? Gjennom spørreskjemadata fra 1354 mellomledere i 64 kommuner kunne han analysere dette statistisk.
Det første store funnet var at det er merkbare forskjeller mellom sektorer. Kultursektoren er den som jevnt over har mest samarbeid, mens barnehage, skole og barnevern har minst. Han fant også at enhetene samarbeider mest med det som er geografisk nært dem: mest med andre enheter i kommunen, så med enheter i andre kommuner, private virksomheter, kommuner i andre land, og som deltakere i EU-prosjekter. Men også her er det forskjeller mellom sektorene, der for eksempel kultur er mye mer internasjonalt orientert enn de andre.
Innenfor den internasjonale forskningslitteraturen er det et klassisk skille mellom lederen som 'lokal' og som 'kosmopolitt'. Den lokale lederen fokuserer på sitt felt i sin nærhet, mens kosmopolitten har et mye mer eksternt og globalt fokus. Et spennende funn her var at hele 25 % av mellomlederne har både en lokalt og en internasjonal orientering. Disse 'glokale' lederne som Haug kaller dem, markerer et interessant nytt studieobjekt i ledelsesforskningen.
Ulike ledertyper og delegering av fullmakter
Annet enn sektor er det i hovedsak to faktorer som forklarer variasjon i hvor mye enhetene samarbeider: hvor store fullmakter de er delegert, og hvilken ledertype mellomlederen er. Særlig de som er entreprenørtyper i sitt lederskap mye mer aktive til å få til samarbeid. Disse siste to funnene er kanskje det viktigste Haug har kommet frem til i sin forskning.
Det er en sterk antagelse innen organisasjonsforskningen at samarbeid er et sterkt gode – nærmest magisk så. Om dette skal komme kommunale enheter til gode trengs mellomledere som ser ut over sin egen enhet, og som har fullmaktene til å utnytte mulighetene som finnes. De kommunale mellomlederne gis tilliten til å være initiativtakere, og være innstilt på å gjøre det.
Kilde:
Haug, Are Vegard (2022) Collaborative Management in Norwegian Municipalities: Do Middle Managers Make a Difference? Scandinavian Journal of Public Administration, Vol 26, No 2.