– Helt vesentlig å jobbe med det psykososiale

Etter å ha ledet God Start-mentorgrupper høsten 2021, har hun erfart at mange går med høye skuldre, har prestasjonsangst og er redde for å feile eller falle utenfor. Derfor starter hun nå alle mentorgrupper med en introrunde på dagsform eller hva som gjør dem glad eller stresset. Det kan også være oppdrag fra Connect-verktøyene som skaper trygghet og inviterer til å dele på en måte som gjør at alle blir sett. 

– Studentene gir svært gode tilbakemeldinger på disse øvelsene, forteller Leistad, som en student sa: «Når du starter sånn med å smile, se oss og ta runden der alle får dele, da senker vi skuldrene.» 

–  Mange av studentene kommer fra rett fra videregående, fra ulike byer og til et nytt sted med nye mennesker. Derfor er trening i å koble seg på andre med vennlighet og smil gjennom gode menneskemøter en viktig del av mentorjobben, understreker Ellinor som finner det utrolig givende å være med å geleide grupper med studenter gjennom de første ukene og månedene på UiA. Både i grupper hvor de bruker menneskemøteverktøyene CONNECT – og i møter og samtaler for å gjøre dem trygge på seg selv, gruppen og på studiestedet. 

­­– Om man får kontakt med noen i en mindre gruppe, blir kjent og jobber fag sammen, gir det lettere en tilhørighet som igjen gir trygghet og motivasjon. Jeg har derfor kjempetro på mentor-ordningene – og særlig de større programmene og TFL 129- fagemnet der vi har mengdetrening, ikke bare foredrag, sier Leistad. 

Undervisere kan ha mye å lære av mentorene 

– Vi mentorer har grundig opplæring i Menneskemøtekompetanse; hvordan vi kan bli kjent med oss selv, hvordan vi kan møte andre inkluderende og vennlig, hvordan vi kan tilrettelegge for trygghet og læring i grupper. Mye av dette kunne også ansatte hatt glede av å bli mer bevisst på. Alle kunne ha utbytte av å reflektere over: Hvordan er det å være student? Hvordan oppleves den første uken på UiA? Hva trenger studentene av meg? Hvordan kan jeg bidra til god læring også gjennom hvordan jeg møter studenter og skaper godt læringsmiljø?, sier Leistad engasjert. Dette handler om all den kunnskapen som er taus for de som har vært på UiA eller innenfor høyere utdanning i mange år. Det er lett å glemme at det som er en selvfølge for en rutinert, erfaren person, kan være tilnærmet uoverkommelig for en som er helt fersk og ukjent, understreker Leistad.

Godt læringsmiljø kommer ikke av seg selv

Mentor Leistad har erfart at det ikke alltid så mye som skal til for å bygge bedre læringsmiljø.

­­– I enkelte emner jeg har hatt, har det blitt en vane å starte forelesningen med en kort innsjekk der studentene kan få sette ord på hva de tar med seg inn i forelesningssalen den dagen. Dette ser jeg og faglærere kan være en stor gevinst i. I større grupper hvor det kan være tidkrevende at alle skal få si noe høyt, deles klassen inn i mindre grupper som hver har en innsjekk, sier Leistad.  

Dette er en god måte å starte undervisningen på og er med på å skape det trygge miljøet, har hun erfart.

– Å få til den kontakten mellom faglærer som formidler og studenter som mottakere øker sjansen for at en når visjonen til UiA som er samskaping. Ved å spre verktøy til de ansatte, tenker jeg at vi kan nå langt i målet om et trygt, inkluderende universitet. Det er ikke så mye som skal til, bare et lite øyeblikk hvor en føler seg sett. Det hjelper ikke bare på faglærer – studentrelasjonen men også på relasjonen mellom studenter også, sier hun. 

Samarbeid faglærere og mentorer

Leistad ser også enorme potensialer i å skape et godt samarbeid mellom faglærere og mentorer, da de forskjellige perspektivene de tar med seg inn i samarbeidet kan utfylle hverandre og bidra til utvikling for begge parter. 

– Mentorene kommer kanskje tettere på studentene og kan komme med verdifull informasjon om hva som rører seg i studentgruppene - mens faglærere kan bidra med faglig innspill og erfaring som kan være med å gjøre mentorsamlingene enda bedre med tanke på det faglige innslaget i hver samling. Slik vil en kunne lære av hverandre og bidra til en kollektiv utvikling av praksis på et høyere nivå i organisasjonen, sier Leistad. 

Koblet på seg selv for å koble seg på andre

Mentor Leistad ser også hvordan språket i menneskemøtekompetanse er en pedagogisk katalysator som har blitt nyttig for henne både når hun leder grupper med studenter, men også i møtet med andre i livet ellers. 

Hun trekker fram hvordan de arbeider med å bli kjent med seg selv for å kunne møte andre bedre: Hvem er jeg i møte med andre, hva er pluss og minus i min måte å kommunisere på? Hva aktiverer meg, hva trigger meg? Når blir jeg bare styrt av følelser og handler ut fra det? Hvordan klarer jeg å regulere meg slik at jeg kommuniserer godt også når det er krevende? Når jeg får kontroll på og rommer egne følelser og tanker, er det lettere å møte andre.

– Hvis noen i mentorgruppen for eksempel deler en sorg med meg. Hvordan møter jeg det? Trigger det noe i meg som gjør at jeg bli opptatt av mitt og stenger ute den andre? Eller klarer jeg å romme et menneske med en sorg og trøste eller prøve å forstå slik at det blir lettere å lære, lettere å forbli på studiet selv om det er en krevende periode? Om jeg ikke klarer å ta imot den andres følelser, kan det være fordi jeg  er redd for de følelsene i meg selv, eller ikke har kontakt med dem. Jeg har fått en bevissthet rundt dette gjennom mentorarbeidet. Det har gjort meg mer modig og gjort det lettere å stille spørsmål til andre om hvordan de opplever ting, sier hun. 

– Som mentorer er vi ikke terapeuter, men det kan bety mye å bare spørre litt om hvordan studielivet går for tiden, være et medmenneske. Noen ganger har studenter behov for å lufte flere ting enn det faglige, fordi det er noe som opptar dem. Og det er utrolig givende, den kontakten jeg får med studentene jeg er mentor for, sier Ellinor smilende.

Tilhørighet i mindre mentorgruppe

De første ukene på et nytt studiested er de fleste overveldet og usikre. Da hjelper det å ha tilhørighet i en mindre gruppe, mentorgruppen. 

– Den mindre gruppen kan bli et sted å stille spørsmål, bli kjent med flere. De trenger både å vite noe om UiA, om byen, om hvor de ulike tjenestene er, buss, apotek, butikker,  helsetjenester osv. Og etter hvert trenger de også å bli kjent med noen for å finne motivasjon. Når informasjonen er på plass, og de har noen å hilse på, mulige venner, er det lettere å jobbe faglig, sier Leistad. 

– De er så vant til å bli vurdert, studentene leverer alt inn til bedømmelse og blir derfor usikre på å stille spørsmål når de står fast i kommer ut med noen tall eller bokstaver. Når de står fast i arbeidskrav eller er usikre på noe i pensum, tør de kanskje ikke spørre i et stort auditorium. I mentorgruppene blir de ikke vurdert, de blir invitert til nettopp å komme med det de lurer på, ingenting er dumt, de blir møtt på en anerkjennende måte. Jeg tror mentorordningene på denne måten er blitt en viktig vekstplass for studenter, sier Ellinor.  

Mentorene bruker tid på oppdragene i menneskemøteverktøyene CONNECT, ekstra mye i starten, men også utover når gruppene samles, for å holde ved likte tryggheten i gruppa. 

– Etter hvert flyter praten lettere av seg selv, de blir trygge og tør å fortelle og spørre om faglige ting. Men det funker, det å bry seg. Jeg kan si, ser du har litt mye nå for tiden, får du hodet over vann? Bare det å bli anerkjent, gir litt mer krefter, smiler Ellinor.

Våg å ta plass!

Som mentor vil jeg våge å ta plass med smil, prat og måten å være mot andre på. Jeg ønsker å stille de spørsmålene som gjøre at studenten føler seg sett, som kan bidra til at jeg får fram potensialet i den andre både faglig og menneskelig. Jeg kan både være opptatt av hvordan de har det, og hvordan de lærer, sier Ellinor. 

Under opplæringen i MenneskeMøtekompetanse fikk de høre: «Det er lov å ta plass.» Det er sterkt å høre for en som alltid har fått høre at jeg tar for mye plass. 

Ellinor utdyper: Som en del av å bygge fellesskap og gode læringsmiljø ble det lagt vekt på at vi skal verdsette forskjeller. At noe forsvinner fra fellesskapet om jeg er ikke er den jeg er. Jeg får lov til å ta plass. Noen er stille, noen er høylytt, noen liker det ene noen liker det andre, men vi skal dele av oss selv og ta plass. Vi skal bare ikke ta noen annens plass. Vi kan ta plass for å gjøre andre trygge og få andre fram. Jeg husker også vi lærte at de som ikke sier noe, eller sitter med en sur mine i gruppen, kan ta like stor plass med dette uttrykket. Så målet er å ta plass på en måte som er god for flere.

– Jeg har ofte kjent på at jeg snakker for mye både i klasserommet, blant venner eller på arrangement. Det er ikke ok når lærere stønner når du er for ivrig og rekker opp handa. Det er ikke ok når medstudenter eller venner himler med øynene om en snakker mye eller er litt ivrig. Noen ganger tenker jeg til og med, nå skal jeg være stille, ikke si noe. Jeg blir veldig redd for å ta plassen fra noen andre, veldig redd for å overkjøre. Men ved å snakke og være den jeg er, kan jeg jo også være med å gjøre andre trygge, skape trygghet i grupper eller i klassen.  Jeg må få lov til å være meg og du må få lov til å være deg, eller du, som Ellinor sier på sin dialekt. Det handler om å ta plass og like mye om å gi plass, om vi får til denne balansen, blir det mer dynamisk enn at alle er redde for å ta plass.

Og selvfølgelig må vi trene på å tilpasse oss og tone oss inn på hverandre for å kommunisere best mulig. Det er en utfordring til alle. Noen trenger mer tid for å bli trygge. Andre går rett på sak og er veldig meddelsomme og deler mye med det samme. Det er fint at vi er forskjellige. 

Jeg har merket det i mentorgruppene også. Noen trenger small-talk og har behov for det sosiale, at noen ser dem og hvordan de har det, andre ønsker å gå mer rett til det faglige de holder på med, sier hun. 

Et godt menneskemøte

– I Menneskemøteopplæringen hadde vi et oppdrag der vi skulle trekke fram et menneskemøte eller en person som har betydd noe for oss fordi han/hun møtte oss godt. Da trakk jeg fram en lærer fra universitetet som nettopp har verdsatt meg og sett den jeg er. Som synes det er flott med all min iver for studiet og faget, som tåler at jeg spør, at jeg snakker, at jeg tar plass. Da det emnet var over, kjente jeg på en sorg over å ikke fortsatt kunne ha denne personen i studielivet mitt. Han tok imot meg faglig og menneskelig og lot meg kjenne at jeg var en ok person. Han kalte min iver et genuint engasjement som han verdsatte. Vi studenter merker forskjell på lærere som møter oss sånn, det inspirerer! Det er alltid godt når både lærere, ansatte og medelever er oppriktig glad for å se oss eller arbeide sammen med oss. Det gir læringsglede og inspirasjon, sier en inspirert Ellinor. 

– Jeg tar med meg både denne lærdommen og disse erfaringene i arbeidet som mentor for en gruppe studenter. Smiler, snakker vennlig, ser dem, prøver å være bevisst på at alle skal ha fått plass hver gang, slik de har behov for. Jeg verdsetter at de er forskjellige mennesketyper. Jeg merker jo at dette er viktig for at det faglige skal fungere. Det er en forutsetning vil jeg si. At studentene blir trygge og har det ok på gruppen, sier Ellinor.

– Jeg føler meg heldig som har fått de opplevelsene jeg får med studenter på mentorgrupper, det er ikke bare faglig gøy, men vi blir bedre kjent, jeg får høre fortellinger og opplevelser fra mange ulike mennesker. Jeg får kjenne på kroppen kraften som ligger i å anerkjenne og bidra til å løfte andre. Jeg ønsker å jobbe som underviser etter hvert for å få mennesker til å vokse faglig og menneskelig, og det får du ikke til om du er en dårlig menneskemøter, sier mentor Ellinor Leistad som mener det å være mentor har bidratt til at hun vokser som menneske og har fått mange kjente fjes og nye venner i fellesskapet.